Ofte når eg spør folk `kossen går det´, får eg svaret `det går i ett´…
Bur det ein lengsel etter å samle oss, etter heilhet i dette utsagnet ?
Kan vi la opplevelsen av at `alt går i ett´ bli ein reell ressurs?
Kan vi komme inn i ein heilhetsopplevelse der vi lytter djupt til kroppens visdom, samtidig som vi gjør det vi skal i vår kvardag?
Eg har trua på at vi kan nettopp det, gjennom ein bevisstgjøringsprosess og gjennom å faktisk gjera det vi veit er godt for oss…
Å ta vare på evnen til å stoppe opp og finne pusterom i vår travle hverdag er livsviktig.
Men korleis kan vi oppøve evnen til å lytte inn, til å skape`lommene av stillhet´og la oss synke inn i øyeblikket? Korleis kan vi åpne opp sansedørene på vid gap og kjenna etter korleis kroppen har det – samtidig som vi tenker, føler, lytter, ser…?
 
Øvelse:
Stopp opp.
Ta deg eit djupt åndedrett nett no og la deg synke inn kroppen, inn i tyngdekrafta, bli bevisst på opplevelsen av utpustens naturlige avspennande virkning… føttene lander på underlaget og du kjenner støtten fra jorda, at ho faktisk holder deg… synk ned og la heile deg smelte inn i kroppen, ned mot jorda… 
For noen øyeblikk gje slepp på det som skjer i toppetasjen nett no. Gi deg hen til langsomheten….
 
Bli bevisst på tankane.
La tankevirksomheten smelte sammen med pusterytmen, la dei kvila seg inn den livgivande, nærande pusten.
Hvis vi gir tankene bukta og begge endene er det lett å glemme signalene kroppen gir oss. I den bur visdomen, i den har vi kontakt og forbindelse til vår djupare sannhet. Kroppen veit kva vi virkelig trenger. 
 
Kom inn i kroppen.
Pusten er den den umiddelbare nøkkelen, med eit einaste åndedrett kan vi dra krafta vår, oppmerksomheten inn i øyeblikket og kjenne etter, smelte med i tyngdekrafta, finne jording og få overblikk over situasjonen … fra heilhetsopplevelsen som bur i kjelda vår…
Herfra kan vi gje slepp, finne flyten og kjenne etter kva vi vil skape…